email: MONAGRI@ONLINE.NO

Neste utstilling:

Oslo Prosjektrom
Lakkegata 21 (ved Grønland)
Separatutstilling 13-28 mars 2010




Mona Grinis bilder er poetiske visjoner med dobbel og trippel bunn, skapt av de gjennomskinnelige sjikt maleriene er bygget opp av. Perspektivet er ikke oppfattet gjennom diagonale linjer som skaper rom, men som slør som ligger over hverandre som kan sees som ulike verdener som ligger bak hverandre. Dette er et trekk ved samtidskunsten som peker tilbake til modernismens brudd med perspektivet. Subjektet og subjektets eget blikk er målet for kunsten, ikke ferdig definerte rom. Mønstre dannet av avtrykk av nettingmønstre og lignende, kan minne om spor. Dette viser slektskapet mellom de grafiske arbeidene og maleriene, noe som gjør at de utfyller og kompletterer hverandre i utrykk og tematikk.
Ved å studere ulike partier blir man åpenbart fortellinger vevet inn i hverandre.
Koloristisk er maleriene duse og harmoniske, i motsetning til de fargesterke hun tidligere har vist. Dette synes jeg er svært vellykket. Dette åpner for nærmere utvikling av taktilitet og fine overganger.

Bildene er preget av nysgjerrighet i forhold til materialbruk og taktilitet, samtidig som de bærer i seg historier. Noen syner seg som kjente ikonografiske tegn som har sin opprinnelse i vår felles historie. Andre er gjenkjennelige former, rester av folks daglige levde liv. Sirkler fra for eksempel en kaffekopp, blir til et ringmønstre som sprer seg utover lik årringer eller bobler, slik man finner i Bakgårdsmaleri.

Motivene gir oss blikk inn i et bymessig landskap, der bakgårder og bygninger står som hovedmotiver. Særlig Bakgård har ved første blikk et rolig, harmonisk preg og er ett eksempel på at det koloristiske er skjønnsomt avstemt. Bildet er interessant fordi det har et tydeligere formspråk, og med doble betydninger. Sengen som ved første blikk ser innbydende og myk ut, har en åpen kjeft med tenner, der drømmenes tvetydighet kan skremme oss fra å trå over søvnens terskel, eller enda verre dødens. En form som kan minne om en liggende hund sett ovenfra er gjentatt, men får i gjentagelsen underlige former som om dyret har en dualiet i seg, ro og trygghet og trussel og uro de da taggete former like gjerne kan være spikre, eller torner. I Terskel minner mønstre i taktile flater om murpuss der tilfeldige former oppstår. Disse kan gjennom vår betraktning bli til merkelige drømmevesener vesener som kan vise til den terskel som skiller drømmeverdenen fra den våkne, eller de levendes fra dødens. Slik gjentas tematikk i ulike måter på en subtil måte.

Bildene til Mona Grini er nemlig like mye fremstillinger av indre landskap, som gjengivelser av ytre impulser. De kan minne om surrealistiske drømmebilder, der bildene fungerer som minner fra en drøm, uten logikk eller sammenheng. Slik stiller hun seg midt inn i den aktive reflekterende kunstscenens refleksjoner rundt den surrealistiske impuls, eksemplifisert med de pågående utstillinger på Stenersenmuseet, God natt da du og Surrealism, line and form, Anne Eva Bergman´s formative years 1949-52 på Henie Onstad.

Det er ikke i de polerte flater eller overtydelige motiver Mona Grini kommuniserer, men i det underliggende ettertenksomme, der hvert bilde må tas inn i små drypp, del for del..
Formalt benytter hun seg mye av rutenettet, men ikke stringent og alltid med andre former som både kommuniserer og bryter med dem.

Noen ganger introduserer hun tydelige former som i Konsentrasjon, der en form som minner om en hjerne ligger som evn hvit sky under to linjer som danner et kors. Den vertikale og den horisontale linje ”fryser” motivet og gir det ro.

Selv om hun ofte jobber i bilder fra det urbane landskapet, er det alltid elementer av noe organisk som vokser frem og som harmonerer. Lik flekker av fukt eller tagging på murvegger, er det halvt oppløste et gjennomgående trekk. Det oppløste som danner antromorfe, zoomorfe og biomorfe former, åpner for mulige fantasifulle fortolkinger.
Grinis urbane bilder viser spor av mennesker som lever i og som setter spor i byen, aldri en by som tar over, truer eller overskygger det å være menneske. Det er ikke modernismens fremmedgjøringsangst, men en stilltiende aksept over at mennesket lever i byer, og er naturlig assimilert i dem. Byen er mer natur enn skremmende golde landskaper.

Maleriet har i historien hatt mange måter der det å knytte kontakt mellom bildets og vår verden. For eksempel ved at personer i bildene ser på betrakter kan man oppleve at man blir en del av det som skjer i bildet, at man blir konfrontert med dem og på den måten må ta stilling til det som skjer. Dette kan man for eksempel se i Christian Krohgs Syk pike (1881). Mona Grini maler abstrakte bilder og kan ikke benytte seg av slike virkemidler. Snarere benytter hun metoder som tidligere heller er benyttet av vevkunstnere som Hannah Ryggen, Synnøve Anker Aurdal og Magdalena Abakanovitz. Det todimensjonal brytes og bildet er ikke bare bilde, men og skulptur og installasjon.

Hun lar i triptykonet Re-maleriene, sorte firkanter stige ut av bildene og legge seg på gulvet foran dem. Bildet har løsnet fra seg selv og trådt inn i vår verden. Maleriene er satt sammen av biter av andre malerier skåret opp i kvadrater og satt sammen lik en collage. Vertikale remser med lerret er føyet sammen slik at de minner om høyblokker og de sorte kvadratene blir vinduer. Sammen danner de en stigende diagonal, som gir den nødvendig spenning til en ellers rolig komposisjon. Mønstre i sjiktet bak kan være horisonter og skyer, men like gjerne kan hele de være figurer uten noen bestemt betydning. I Stripemaleri med avleggere, kombinerer hun de falne kvadrater og trådene som holder dem fast, eller slipper dem løs på samme tid.

Også i andre bilder bryter hun bildets flate og har sydd inn tråder som ligger som antenner eller nervetråder. De kan minne om grener eller røtter som slynges ut i rommet, lik avleggere som blir til nye selvstendige planter eller som her, malerier. Det estetiserende rosa nervenettet ligger over lag med mønstre som minner om amøbeformer, og i mørkere felter av sort, strømmer tråder som kan minne om haler eller hår. Dette gir dem en organisk kvalitet. Maleriet Nervenett viser oss grunnleggende opplevelser i det å være menneske på godt og vondt, det lyse og det mørke.
Det virkemiddelt har for eksempel også Eva Hesse benyttet seg av, men hennes bilder er uten farger. Grini løfter det og gir det en nye og annerledes betydning.

Mona Grini jobber intuitivt med form og farge, og viser en særlig følsomhet i forhold til å fange opp inntrykk fra de steder der folk bor som man vanligvis ikke tenker er tema verd et studium. Hun gjør det med en estetiserende holding, samtidig som det rustikke og gjennomskinnelige gir det motstand nok til å både interessere og på sitt beste, fenge og begeistre. Mysteriene i motivet setter betrakter i en vedvarende undring og nysgjerrighet som gjør at man ikke blir ferdige med bildende så fort. De maner til ettertenksomhet og drømmer.
Selv om maleriene alle har titler, anbefales det å studere dem før man ser på tittelen. Lekenheten i fremstilling og de mange lagene innbyr til fantasering og en reise inn i en dypere virkelighet. Gjennom lag på lag med nye verdener sett gjennom Mona Grinis følsomme blikk og håndverksmessige sikkerhet, reflekteres en kunstner i solid utvikling som det er spennende å følge!
Anne Kristine Sollund